Hvorfor er det så slitsomt å snakke med japanere? Slutt å pugge! Et «relasjonskart» får deg til å forstå på et blunk

Har du noen gang hatt denne følelsen?

Når du snakker med nye bekjentskaper, spesielt kolleger eller kunder fra ulike kulturelle bakgrunner, føler du deg alltid forsiktig, som om du går på eggeskall. Redd for å si noe feil, at stemningen plutselig blir pinlig, og du ber stille inni deg: "Åh, var det jeg nettopp sa for uformelt?"

Spesielt når du lærer japansk, gir mange rett og slett opp når de møter det komplekse "keigo" (høflighetsspråket). Selv om alle betyr "å si", hvorfor finnes det så mange versjoner som 「言う」「言います」「申す」「おっしゃる」?

Hvis du også har den samme forvirringen, vil jeg fortelle deg: Problemet er ikke at du er dårlig i språk, eller at du har dårlig hukommelse.

Problemet er at vi alle er vant til å se på språk som en "oversettelsesoppgave", men vi overser et usynlig "sosialt kart" bak kommunikasjonen.

Kommunikasjon er ikke oversettelse, men posisjonering

Tenk deg at du bruker en "relasjons-GPS". Hver gang du kommuniserer med noen, må du først posisjonere deg på to akser:

Vertikal akse: Maktavstand (Er du "over" meg, eller er jeg "over" deg?)
Horisontal akse: Psykologisk avstand (Er vi "innenfor sirkelen", eller "utenfor sirkelen"?)

"Maktavstand" refererer til sosial status, alder eller hierarkiske forhold på arbeidsplassen. Sjefen din, kunder, og eldre mennesker er alle "over" deg; mens venner og kolleger på samme nivå er på samme horisontale linje.

"Psykologisk avstand" refererer til nærheten eller avstanden i et forhold. Familie og nære venner er dine "innenfor sirkelen"-folk (på japansk: uchi), og det er nesten ingen hemmeligheter mellom dere; interaksjonsmåten er spontan og uformell. Mens en ansatt i en nærbutikk eller en kunde du møter for første gang, er "utenfor sirkelen"-folk (på japansk: soto), og interaksjonen mellom dere følger et sett med etablert "sosialt manus".

Dette kartet bestemmer hvilken "kommunikasjonsrute" du bør velge.

Språket er ruten du velger

Nå skal vi se nærmere på de japanske ordene som skaper så mye hodebry:

Når du chatter med nære venner, er dere på samme horisontale linje på kartet, og den psykologiske avstanden er null. Da tar du "dagligveien", og bruker det mest uformelle 言う (iu).
Når du snakker med fremmede eller kolleger du ikke kjenner så godt, er dere likeverdige, men med en viss psykologisk avstand. Da må du ta "høflighetsmotorveien", og det er passende å bruke 言います (iimasu).
Når du rapporterer til sjefen din eller en viktig kunde, er de "over" deg og tilhører "utenfor sirkelen". Da må du bytte til "beskjeden modus" for å beskrive dine egne handlinger, og bruke 申す (mōsu) for å tone ned deg selv.
Samtidig, når du omtaler handlingene til denne sjefen eller kunden, må du aktivere "respektmodus" og bruke おっしゃる (ossharu) for å heve den andre parten.

Ser du? Når du først forstår dette "kartet", er språk ikke lenger regler du bare pugger, men et naturlig valg basert på relasjonell posisjonering. Du "pugger" ikke ord, du "velger rute".

Dette er ikke bare logikken i japansk, det gjelder faktisk i alle kulturer. Tenk etter: Du ville ikke snakket med en intervjuer i en spøkefull tone som du bruker med venner, og du ville heller ikke brukt formelle fraser som med kunder når du chatter med foreldrene dine. For i det øyeblikket du åpner munnen, har du faktisk allerede i stillhet posisjonert deg mentalt.

Ikke vær redd for å gå feil vei, prøv å se på kartet først

Så, for å virkelig mestre et språk og etablere dypere forbindelser med andre, er nøkkelen ikke å pugge all grammatikk, men å utvikle en "kartbevissthet".

Neste gang du føler deg nervøs eller usikker på hvordan du skal begynne å snakke, ikke forhast deg med å søke etter "hvordan sier jeg dette på engelsk/japansk".

Still deg selv noen spørsmål først:

Hva er maktavstanden mellom meg og denne personen?
Hvor stor er den psykologiske avstanden mellom oss nå? Er vi "innenfor sirkelen" eller "utenfor sirkelen"?

Når du klart kan svare på disse to spørsmålene, vil svaret på hvilken tone og hvilke ord du skal bruke, ofte dukke opp naturlig. Dette er mer nyttig enn noen grammatikkbok.

Selvfølgelig er det uunngåelig å gå seg vill når man utforsker et ukjent kulturelt "kart". Da ville en smart guide gjøre det mye enklere. For eksempel et verktøy som Intent, en chat-app med innebygd AI-oversettelse. Når du krysser kulturelle og språklige skiller og er usikker på om ordvalget ditt er passende, kan det hjelpe deg med å formidle din velvilje og respekt nøyaktig, slik at du kan bygge forbindelser med mennesker over hele verden med større selvtillit, i stedet for å "snakke samtalen i hjel".

Husk, språkets ultimate mål er ikke perfeksjon, men forbindelse.

Før du snakker neste gang, ikke bare tenk på hva du skal si, men se først hvor dere står sammen på kartet.

Dette er kommunikasjonens sanne hemmelighet.