Hvordan "døde" latin, verdens tidligere «lingua franca»? Et overraskende svar
Vi tenker ofte at engelsk er overalt, som om hele verden må lære seg det. Men har du noen gang lurt på om det historisk sett har eksistert et annet språk som en gang var like enerådende som engelsk er i dag?
Selvsagt. Det er latin.
I nesten to tusen år var latin Romerrikets offisielle språk, og Europas språk for vitenskap, jus, litteratur og diplomati. Dets posisjon var enda mer dominerende enn engelsk er i dag.
Men det merkelige er at i dag, bortsett fra i religiøse seremonier i Vatikanstaten, hører du nesten ingen som snakker latin lenger.
Så, hva skjedde med dette en gang så mektige språket? Hvem «drept» det?
Språkets forsvinning er mer som arven av en familierett
Ikke forhast deg med å trekke konklusjoner. Språkets forsvinning er ikke som en drapssak; det er mer som historien om hvordan en familierett føres videre.
Forestil deg en høyt respektert bestemor som har en hemmelig oppskrift på en utsøkt suppe, med en helt unik smak. Hun lærer bort denne oppskriften til alle barna sine. Så lenge bestemoren levde, fulgte alle nøyaktig hennes metode for å lage suppen, og smaken var prikk lik hver gang.
Senere gikk bestemoren bort. Barna gikk også hver til sitt og slo seg ned i forskjellige byer.
- Barnet som slo seg ned ved kysten, syntes at litt sjømat ville gjøre suppen enda mer velsmakende.
- Barnet som flyttet inn i landet, oppdaget at litt lokale sopp og poteter gjorde suppen rikere.
- Barnet som bosatte seg i tropene, tilsatte noen krydrede urter for å gjøre den mer appetittvekkende.
Etter flere generasjoner var disse «forbedrede» suppene langt unna bestemorens originale oppskrift, både i smak og tilberedning. De utviklet seg hver for seg og ble unikt smaksatte «fransk sjømatsuppe», «italiensk soppsuppe» og «spansk kraftig suppe».
De stammet alle fra bestemorens oppskrift, men selve den opprinnelige «bestemorssuppen» ble det ingen som laget lenger. Den eksisterte bare i den gamle kokeboken.
Forstår du nå?
Latin «døde» ikke; det «levde videre» i mange former
Denne historien er latins skjebne.
Den «bestemoren» er det en gang så mektige Romerriket. Og den «hemmelige, utsøkte suppen» er latin.
Da Romerriket, dette «overhodet», fortsatt eksisterte, snakket og skrev alle fra Spania til Romania et standardisert og ensartet latin.
Men da imperiet falt sammen og den sentrale autoriteten forsvant, begynte «barna» – det vil si forfedrene til dagens franskmenn, spanjoler, italienere med flere – å «forbedre» denne språksuppen på sin egen måte.
Basert på lokale aksenter og vaner, og ved å integrere ord fra andre folkeslag (som fransk som smeltet sammen med germanske språk, og spansk som absorberte arabisk), gjennomførte de en «lokal tilpasning» av latin.
Gradvis ble disse «nysmakende suppene» – som er dagens fransk, spansk, italiensk, portugisisk og rumensk – mer og mer ulike det opprinnelige latin, og ble til slutt helt nye, uavhengige språk.
Så, latin ble ikke «drept» av noen. Det døde ikke, men «levde videre» i form av mange nye språk. Det utviklet seg, forgrenet seg, akkurat som bestemorens suppe, og fortsatte å eksistere i nye former i hvert av barnas hjem.
Hva er da «klassisk latin», som vi ser i bøker i dag og som krever mye innsats å lære?
Det er som den «arvede kokeboken» som er låst inne i en skuff – den dokumenterte den mest standardiserte og elegante fremgangsmåten på et gitt tidspunkt, men den stivnet, endret seg ikke lenger, og ble et «levende fossil». Språket selv fortsatte imidlertid å vokse og flyte fritt blant folk.
Språk er levende, kommunikasjon er tidløs
Denne historien forteller oss en dyptgripende sannhet: Språk er levende, akkurat som livet selv, og er alltid i bevegelse og endring.
Det som i dag virker som ugjennomtrengelig språkhegemoni, er kanskje bare en trend i historiens lange løp.
Latins utvikling skapte riktignok en mangfoldig europeisk kultur, men den bygget også kommunikasjonsbarrierer. De spansktalende «etterkommerne» kunne ikke lenger forstå sine italiensktalende «slektninger».
Denne typen «luksusproblem» er enda mer utbredt i dag, med hundrevis, ja tusenvis av språk i verden. Heldigvis lever vi i en tid der vi kan bruke teknologi til å bryte ned disse barrierene. Verktøy som Lingogram, for eksempel, med sin innebygde AI-oversettelse, lar deg enkelt kommunisere med folk fra alle verdenshjørner, uansett hvor ulikt deres språk-«oppskrifter» har utviklet seg.
Språkets utvikling vitner om historiens gang og menneskelig kreativitet. Neste gang du møter et fremmedspråk, kan du gjerne forestille deg det som en unikt smaksatt «lokal rett». Det er ikke en hindring, men et vindu til en ny verden.
Og med de rette verktøyene blir det mye enklere å åpne dette vinduet enn du kanskje tror.