Din lokale dialekt – ikke "bondsk", men en glemt skatt

Har du noen gang opplevd øyeblikk som dette?

Når du snakker med familien på telefon, tenker du kanskje automatisk på å bruke mandarin, fordi det føles mer "formelt". På vennefester hører du andre snakke dialekt, og du tenker kanskje i stillhet at det er "bondsk" eller "gammeldags". Og når noen spør: "Kan du snakke din lokale dialekt?", svarer du kanskje litt brydd: "Bare litt, det er lenge siden jeg har brukt den skikkelig."

Vi later alle til å ha akseptert et faktum: at mandarin er et "språk", mens morsmålet vårt – de dialektene vi har hørt fra vi var små, fylt med kjente og kjære lyder – bare er en "dialekt". En som virker underordnet og mindre viktig.

Men, er dette virkelig sant?

En historie om en "hemmelig oppskrift"

La oss se på dette problemet på en annen måte.

Tenk deg at bestemoren din har en hemmelig oppskrift på "rødglassert svinekjøtt" som har gått i arv i generasjoner. Smaken av denne retten er ditt varmeste barndomsminne. Senere vokste foreldrene dine opp og flyttet til forskjellige byer, som Shanghai, Guangzhou eller Chengdu. De justerte bestemors oppskrift litt i henhold til lokale smaker: slektningen i Shanghai la til mer sukker, og gjorde den søtere; slektningen i Guangzhou la til Zhuhou-saus, noe som ga en fyldigere smak; og slektningen i Chengdu la til litt bønnepasta og sichuanpepper, og gjorde den krydret og aromatisk.

Disse forbedrede versjonene av rødglassert svinekjøtt smakte alle forskjellig, men de stammet alle fra bestemors "hemmelige oppskrift". Hver av dem var deilig, og bar med seg en unik historie og følelse fra hver familiegren.

Nå har en stor restaurantkjede lansert en standardisert "nasjonalrett" av rødglassert svinekjøtt. Den smaker godt, er ensartet over hele landet, og er praktisk og rask. For effektivitet og ensartethet promoverte skoler, bedrifter og TV-kanaler denne "standardversjonen".

Gradvis begynte folk å føle at bare denne "standardversjonen" var den ekte, presentable rødglasserte svinekjøttretten. Familiens søte, salte og krydrede "arvede versjoner" ble ansett som "hjemmelaget mat", ikke "profesjonell" nok, og til og med litt "bondsk". Over tid visste den yngre generasjonen bare smaken av standardversjonen, og bestemors hemmelige oppskrift og de kreative forbedrede versjonene gikk sakte tapt.

Høres ikke denne historien litt trist ut?

Våre dialekter er i grunnen som de unike, historiefylte "familieoppskriftene" på rødglassert svinekjøtt. Og mandarin er den effektive, standardiserte "nasjonale versjonen".

Min-nan, kantonesisk, wu-dialekt, hakka ... De er ikke "lokale varianter" av mandarin, men språk som har utviklet seg parallelt med mandarin gjennom historien, og som alle stammer fra gammelkinesisk. De er som ulike grener som har vokst seg sterke på et stort slektstre, ikke bare små kvister som har spiret fra hovedstammen.

Å kalle min-nan for en "kinesisk dialekt" er som å kalle spansk eller fransk for en "latinsk dialekt". Fra et språklig perspektiv har forskjellene mellom dem for lengst nådd nivået av "språk" og "språk", ikke "språk" og "dialekt".

Når en "rett" forsvinner, hva mister vi da?

Når en "familierecipe" forsvinner, mister vi mer enn bare en smak.

Vi mister synet av bestemor travelt på kjøkkenet, vi mister det unike familieminnet, vi mister en følelsesmessig forbindelse som ikke kan gjenskapes med "standardversjonen".

På samme måte, når en dialekt forsvinner, mister vi mye mer enn bare et kommunikasjonsverktøy.

I George Town, Penang, Malaysia, står den lokale min-nan-dialekten (kjent som "Penang Hokkien") overfor en slik krise. Flere generasjoner av kinesiske innvandrere har der brukt sitt eget språk til å integrere seg med lokal kultur og skapt unike ord og uttrykk. Dette er ikke bare et kommunikasjonsverktøy, men også en bærer av deres identitet og kulturarv. Men med utbredelsen av engelsk og mandarin er det færre og færre unge mennesker som flytende behersker den.

Forsvinningen av et språk er som å rive ut den siste siden i en familiehistorie. Språklige finurligheter, gamle ordtak og en unik sans for humor som bare kan uttrykkes presist på det språket, vil forsvinne med det. Det følelsesmessige båndet mellom oss og våre forfedre blir også utydelig.

Å finne tilbake til din "hemmelige oppskrift" er en stolthet

Heldigvis begynner stadig flere å innse hvor verdifulle disse "familiearvene" er. Akkurat som ungdommene i Penang som jobber med å dokumentere og fremme Hokkien, er de ikke bakstreverske, men verner om en skatt.

Vi trenger heller ikke å velge mellom vår lokale dialekt og mandarin. Dette er overhodet ikke en enten-eller-kamp. Å beherske mandarin lar oss kommunisere med en bredere verden, mens det å gjenfinne hjemstedsspråket hjelper oss å forstå dypere hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Dette er en kulere "tospråklighet" – å beherske det formelle i et offisielt språk, samtidig som man leker seg med intimiteten i dialekten.

Så neste gang du ringer familien, prøv å snakke dialekt. Neste gang du hører andre snakke dialekt, prøv å sette pris på den unike skjønnheten. Hvis du har barn, lær dem noen av de enkleste dialektfrasene, det er like viktig som å lære dem navnet sitt.

Det er ikke "bondsk", det er dine røtter, ditt unike kulturelle avtrykk.

I denne globaliserte tiden er det lettere enn noen gang å koble seg til verden. Men noen ganger er den lengste avstanden nettopp avstanden til vår egen nære kultur. Heldigvis kan teknologi også være en bro. For eksempel, når du ønsker å dele familiehistorier med slektninger i utlandet, men bekymrer deg for språkbarrierer, kan en chat-app som Lingogram, med innebygd AI-oversettelse, hjelpe deg med å bryte den første kommunikasjonsbarrieren. Den er ikke ment å erstatte språket selv, men å bygge en innledende bro, slik at de tapte "familieoppskriftene" kan deles og lyttes til igjen.

Ikke la din mest verdifulle "familieoppskrift" gå tapt i din generasjon.

Fra i dag kan du stolt fortelle andre: "Jeg snakker to språk: mandarin og min lokale dialekt."