Hvorfor kan det å lære et «enkelt» fremmedspråk faktisk være en felle?

Vi har alle hørt rådet: Vil du lære et fremmedspråk? Velg et som er «i slekt med» morsmålet ditt, så blir det mye enklere.

For eksempel mener mange kinesere at japansk er lett å komme i gang med, fordi det inneholder mange kinesiske tegn (hanzi). På samme måte høres det ut som «enkel modus» hvis en fransktalende vil lære spansk eller italiensk, ettersom de alle stammer fra latin, som lenge savnede brødre.

På overflaten virker dette absolutt som en snarvei. Fransk for «Hvordan går det?» er Comment ça va?, italiensk er Come stai?, og spansk er ¿Cómo estás?. Ser du? Er det ikke som en familie? Ord og grammatiske strukturer har mange likhetstrekk.

Men i dag vil jeg dele en motintuitiv sannhet med deg: Noen ganger er det nettopp denne «likheten» som er den største fellen på læringsveien.

Den mest kjente fremmede

Denne følelsen er som når en person som bare snakker mandarin, skal lære kantonesisk.

Du ser setningen «我今日好得闲» (Jeg er ledig i dag), du kjenner hvert ord, og du kan gjette deg til den generelle betydningen. Du tenker at dette er altfor enkelt! Men når du selvsikkert åpner munnen, oppdager du at uttale, intonasjon, og til og med kjerneinnholdet i enkelte ord, er milevis unna mandarin.

Denne frustrasjonen – «man forstår det, men så snart man åpner munnen, blir det feil» – er den største fallgruven når man lærer et «beslektet språk». Du tror du tar en snarvei, men i realiteten danser du i et minefelt.

«Falske venner» (False Friends) i disse språkene er de største minene. De ser nøyaktig ut som ord du kjenner, men betyr noe helt annet.

For eksempel: På fransk er «farge» (couleur) et feminint ord. En franskmann som lærer spansk, vil naturlig anta at color også er feminint. Resultatet? color er maskulint på spansk. En liten feil, men den avslører en mental latskap.

Slike feller finnes overalt. Jo mer du stoler på morsmålets «erfaring», desto lettere er det å falle i dem. Du tror du tar en snarvei, men i realiteten går du stikk motsatt vei av målet ditt.

Den virkelige utfordringen: Ikke å huske, men å glemme

Når du lærer et helt nytt, ubeslektet språk (som kinesisk og arabisk), er du som et blankt ark og aksepterer ydmykt alle nye regler.

Men når du lærer et «beslektet språk», er din største utfordring ikke å «huske ny kunnskap», men å «glemme gamle vaner».

1. Glem muskelminnet ditt: Fransk uttale er jevn, og ord har jevn betoning. Italiensk og spansk er derimot fulle av hoppende rytmer og aksenter, noe som for en franskmann er som å be en person som er vant til å gå på flat mark om å danse tango – det føles helt unaturlig.
2. Glem grammatikkintuisjonen din: Du er vant til en bestemt setningsstruktur, og det er vanskelig å tilpasse seg de små forskjellene hos «slektningen». Disse forskjellene er små, men de er nøkkelen til å skille mellom «lokale» og «fremmede».
3. Glem det du tar for gitt: Du kan ikke lenger anta «dette ordet må vel bety dette?». Du må behandle hvert eneste detalj med ærbødighet og nysgjerrighet, som om det var noe helt nytt.

Hvordan unngå disse «vakre fellene»?

Så hva skal vi gjøre? Skal vi gi opp denne «snarveien»?

Selvsagt ikke. Riktig tilnærming er ikke å unngå, men å endre tankesett.

Behandle dette nye språket som en slektning som «ser veldig lik ut deg, men har en helt annen personlighet».

Anerkjenn slektskapet (likheter i ordforråd), men respekter enda mer dens uavhengige personlighet (unik uttale, grammatikk og kulturell betydning). Ikke tenk alltid «han burde være som meg», men vær nysgjerrig på «hvorfor er han slik?».

Når du støter på forvirring, for eksempel når du snakker med en spansk venn og er usikker på om et ord brukes på samme måte som på fransk, hva gjør du da? Gjetter du?

Heldigvis lever vi i en tid der teknologi kan fjerne barrierer.

I stedet for å gruble i det stille, kan du bruke et verktøy direkte. For eksempel en chat-app som Intent som har innebygd sanntids AI-oversettelse. Når du kommuniserer med utenlandske venner, kan den øyeblikkelig hjelpe deg med å overvinne misforståelser som oppstår på grunn av «for stor likhet», slik at du kan kommunisere selvsikkert og samtidig lære den mest autentiske bruken fra virkelige samtaler.

Til syvende og sist ligger den virkelige gleden ved å lære et «beslektet språk» ikke i hvor «enkelt» det er, men i at det lar deg forstå selve språket dypere – det har felles røtter, men har samtidig blomstret til så ulike og vakre blomster i hver sin jord.

Slipp den arrogansen som ligger i å ta ting for gitt, og omfavn ydmykheten ved å si «å ja, sånn er det!». Først da vil denne reisen virkelig bli enkel og fascinerende.